Dag Tjemsland web site

TOC

 

Writings

Sathya Sai Baba: En guru for massene

av Dag Tjemsland

Et første inntrykk

Auoohm, auuooohm, aauuooohm... Shanti, shanti, shaantii... Over 100 000 mennesker sitter musestille på det støvete grusdekket. Ansiktetne er alvorlige og andaktsfulle, øynene forventningsfulle og spente. Alle strekker hals for å kunne se hva som skjer fremme på den store scenen. Og der, ut av den luksuriøse, granatrøde Mercedes'en stiger en merkelig skikkelse.

Det er en liten, forsiktig og nesten feminim mann, kledd i en hvit, fotsid kjole. Omkranset av et kullsort, krusete afrohår ser man et ansikt som mest av alt gir assosiasjoner til hodet på en frosk. Fedtladet, klumpete, med en bred nase mellom to intense, kraftfyldte og sorte øyne. Han beveger seg grasiøst mot de forerste rekkene med paralyserte mennesker, det er nesten som om han svever et par centimeter over bakken. Han rekker hendene majestetisk ut over forsamlingen og gjør noen bevegelser som om han stryker over de usynlige luftstrømmene. Mens publikum er like stille, går han sakte opp trinnene til en talerstol og myser granskende ut over forsamlingen. Så lyder stemmen ut over menneskemassen. En svak, klagende og messende sang som på et pludrende og boblende språk sender sitt budskap ut over det tropiske landskapet, og gir ekko tilbake mellom de runde fjellknausene.

Profet i eget land

Den mannen vi nå skal stifte et nærmere bekjentskap med, er i dag den mest populære og innflytelsesrike guru i India og med internasjonale avleggere. Bare i lille Norge er der tre grupper - i Oslo, Rjukan og Kristiansand - som samles hver torsdag for å synge bhajans (hinduiske lovsanger) til sin guru og Gud. Totalt regner man med at han har 50 millioner tilhengere over hele verden, og at han gjennom Sai Organisation som er representert i over 90 land kontrollerer et imperium til en verdi av nesten 4 milliarder kroner. Hans innflytelse i indisk samfunnsliv går helt til topps; både president Sharma og statsminister Narasimha Rao foruten en mengde andre mektige personer hører til dem som gjerne kysser hans guddommelige lotusføtter. Overalt i India kan man se bilder av han; på intstrumentkonsollen i busser og drosjer, i butikker og private hjem. 160 km utenfor byen Bangalore i sør-India har han omskapt en ubetydelig, liten landsby - hans fødested Puttaparthi - til et pulserende senter med egen flyplass, et sykehus til en verdi av en halv milliard kroner, skoleinstitusjoner fra førskole til universitet, en stor stadion, planetarium og et stort interreligiøst museum. For å illustrere hans innflytelse kan vi fortelle at da undertegnede oppholdt seg i Puttaparthi under den femte Sai verdenskonfersan i 1990, trefte vi rent tilfeldig en journalist fra Indian Express, Indias største avis. Vi hadde registrert mangelen på kritisk journalistikk om Sai Baba, og spurde om han var «devotee»? «Ja, selvfølgelig, det hadde han vært i mange år, og han hadde personlig bedt redaktøren om å få dra til feiringen for å skrive om sin guru!

Et annet eksempel på hans innflytelse kan være utdannelsessektoren: De siste 25 år har det vært drevet et annerledes skolesystem i Puttaparti, hjemstedet til Sai Baba. Det er bygget på 5 felles-menneskeligeverdier som hevdes å være felles i alle religiøse systemer: Sathya = sannhet, dharma = rettmoral, ahimsa = ikke-vold, prema = kjærlighet, og shanti = fred. Med dette fundamentet blir det så skapt en total-integrasjon av undervisningen der intellektuell, fysisk og åndelig fostring utgjør en helhet. I 1981 ble det startet opp utdannelse på universitets-nivå, med mulighet for å ta Masters Degree (en slags doktorgrad). Studentene blir selvsagt disiplinert i meditasjon og bønn, og alt skjer i total hengivelse til Herren Sai Baba. Dette skolesystemet har av en eller annen grunn blitt adoptert som et mønsteropplegg for skoler over hele India, og lærere utdannet i Puttaparti er ettertraktet i skoler over hele landet. I Thailand kan det synest som om regjeringen har fullstendig fallt for denn mannen; for eksempel ble 47 000 skolelærere i 1990 uteksaminert på et opplegg bygget på de 5 felles menneskelige verdier. I Malaysia ble det samme sommer arrangert en konferanse der tusenvis av deltakere fra hele verden utdypet disse verdiene gjennom drama og teater.

I India kjenner man godt til fenomenet med særlige hellige menn; Sadhuer, rishier og guruer. Menn som etter å ha trukket seg tilbake fra denne verden inn i skoger og grotter, gjennom meditasjon og yoga har oppnådd en spesiell åndelig status. De lærer å beherske overnaturlige krefter, og har fått åpenbart en særlig visdom om den individuelle sjels befrielse fra livssyklusen og realiseringen av det altomfattende guddommelige prinsipp, Brahman.

Etter et skorpionstikk som 14-åring fikk Sai Baba et syn i trance; han skulle bruke livet til utforskelse av Brahman, og hjelpe andre til å oppdage Brahman i seg selv. Men han ble først kjent for sin evne til å materialisere godterier og frukt, smykker og ringer ut av løse luften for sine kamerater. Også i dag er det dette faktum som skaper størst nysgjerrighet og flest myter rundt Sai Baba, og på sine daglige darshan's («møte med Gud») og private audienser faller det alltid noe vibhuti (hellig aske), ringer, o.l. til glede for disipplene.

Det daglige liv

For de mest ivrige starter en dag i ashramet i Puttaparti i 4-5-tiden med at man går noen runder rundt det store tempelet mens man fremsier korte mantra og synger bhajans (hinduiske lovsanger). Klokken halv syv om morgenen er det så klart for dagens første darshan. Det skjer på den måten at man sitter i sirlig ordnede rekker inne på templeområde mens forsiktig indisk musikk sildrer ut av høytalerne. Så kommer SSB og formelig glir rundt på plassen mens det ser ut som han snakker med usynlige vesener. Her og der materialiserer han noe vibhuti med enkle håndbevegelser, eller så tar han imot alle brevene som blir rukket fram til han. Etter darshan blir noen heldige som regel plukket ut til personlig intervju. Denne samme seansen gjentar seg også klokken halv fire

Innenfor ashramet, som forøvrig ligner en samling mammutstore, pastellfargede amerikanske fødselsdagskaker, skal menn være kledd i hvitt og kvinner skal være heldekkete, helst i sari. Hvor man enn går i området blir man møtt med vennlige, men bestemte ordrer fra alle de frivillige medarbeiderene om hvor man kan gå og ikke gå; alt etter om man er «gents» eller «ladies». Denne apartheidpolitikken går så langt at man har to adskilte køer t.o.m. ved iskiosken! Røking og alkohol er forbudt, og man skal snakke minst mulig sammen. Denne moralistiske livsstilen skal skape idealmennesket med en perfekt og lytefri livsførsel, og som bare har en tanke for seg: Å arbeide på sin egen guddommeliggjørelse. Man skulle tro at det på et slikt sted var en særlig harmonisk og elskelig atmosfære. Men var det noe som gikk igjen på den 5 dager lange verdenskonferansen i forbindelse med Hans fødselsdag, så var det medlemmene sine egne opplevelser med hvor lite kjærlighet det hersket i grupper og sentre rundt om i verden. I ashramet virker det som om nestekjærligheten høyst strekker seg til køen for å få møte Baba. Der kan det utvikle seg de rene slåsskamper for å få den beste plassen.

Man blir oppfordret til ikke å gi til tiggerne utenfor porten. Det er særlig vanskelig å akseptere på et sted som på den ene siden samler de verste krøplingene i India, og på den andre siden de mest blaserte Holywood-fruer med lyserød lebestift, store solbriller og gullkantet sarier. Det blir sagt at ashramet har et særlig sted hvor de tar seg av de fattige. Det stedet har ennå ikke latt seg lokalisere, og ingen kan si hvor det er.

En mirakelmann kan ofte også helbrede, og det første og største ønsket mange har når de kommer til ashram'et i Puttaparti, er å bli kurert for sine plager. Venner og familie hjemme i Vesten har fortalt om denne helbrederen. Etter at Sai Baba viser seg i drømme, eller på andre måter gir «tegn», er det alt å vinne og ingenting å tape på å dra til India. Tror man. Det er likefullt mange som aldri blir bedre, tvertimot blir møtet med indisk kultur og andre frustrerte og skuffede mennesker til en forsterkningsfaktor på allerede eksisterende personlige problem.

For mennesker i den vestlige verden, med tradisjon på sunn skepsis og logisk argumentasjon kan det høres noe svermerisk ut å fly til villmarken i Sør-India fordi en mann der utfører mirakler. Og det er heller ikke hovedpoenget. Menneskene man trefferi ashramet fra Tyskland, Italia, England, Australia, USA, og en og annen skandinaver, er slett ikke svermeriske og uintelligente mennsker. Som en tysk universitetslærer i filosofi uttrykkte det: «Vi er vel alle til syvende og sist kun på jakt etter den ene og ekte kjærligheten. Jeg kan merke denne kjærligheten, denne guddommelige kjærligheten, strømme ut fra Sai Baba.» Og tilsynelatende er det denne holdningen som preger menneskene her. Utdannede og siviliserte middelaldrende kvinner og menn som leter meningen med livet.

Det betyr ikke at man ikke kan finne sosiologiske og psykologiske forklaringsmodeller: Den største gruppen fra Vesten blir dannet av kvinner i 40-50 årsalderen. Som Eva fra Italia uttrykkte det: «Etter at barna var fløyet fra redet, og min mann har forlatt meg, var det på tide å finne en mer meningsfyllt måte å leve på.» I en tid hvor familierelasjonene smuldrer opp i hele den vestlige verden, er mange på leting etter et ekte manns- og farsideal. Det kan synest som om Sai Baba («pappa») kan fylle et slikt behov.

Dette prinsippet med guddommelig disiplin kan gi skremmende assosiasjoner. Når man på stadion blir bedt om å sette seg i stedet for å stå, og så vennlig spør hvilken forskjell det gjør når utsikten allikevel ikke blir sperret for noen bak, får man det hissige svaret i retur: «Å stå eller ikke stå er ikke spørsmålet, disipliner spørsmålet.» Eller som en av møtelederne under verdenskonferansen uttrykkte det: «Sai Baba's ord er Guds ord. Om han ba meg om å stå på hodet en hel dag, ville jeg gjøre det!»

Guddommelig inkarnasjon

Sathya Sai Baba fremsetter på en enestående måte sin løsning på det evige problem med religionenes ulikhet og de konflikter som derav følger. Foruten å representere flere indiske guder (se nedenfor) gjør han også krav på å representere islam's Allah, og for de kristne hevder han å være den som sendte Jesus, og fullbyrdelsen av profetiene om Jesu gjenkomst. Dette er i høyeste grad et dristig prosjekt, og Sai Baba løser det ved å oppfordre folk til å bli i sin egen tradisjon og nå til en «dypere» forståelse av ens egen religion. Dette er forøvrig i god hinduisk tradisjon, som helt siden ariernes invasjoner i Nord-India for 6-7 000 år siden romslig og rolig har inkorporert de fremmede guder i sitt pantheon. Deretter foregår det en sakte transformering av kulten og de hellige skrifter slik at det passer inn i den hinduiske kontekst.

For kristendommens vedkommende medfører det et totalt annerledes Jesus-bilde, der Sai Baba kommer med korreksjonene til alle de forandringer som er gjort i Bibelen opp gjennom århundrene. Det kan han gjøre fordi han var den som sendte Jesus, Bibelens guddommelige Far. M.a. hevder Sai Baba at Jesus begynte sin religiøse søkning med å erklære seg som «Budbringer fra Gud». Men etter å vært i de Himalayiske klostre, i Kashmir og andre sentre for østlig askese og filosofisk utforskelse, returnerte han til Palestina og erklærte seg som «Guds Søn». Han hadde oppdaget, som vi alle har muligheten til, det guddommelige i seg selv. Et utsagn tillagt Jesus er mye sitert av SBB: «Alt er Ett, min Sønn, vær likedan overfor alle». Dette hørte også Jesus som en røst fra himmelen da han hang på korset. Når Pilatus forhører han før korsfestelsen, svarer Jesus med en lang forsvarstale, hvor han benekter at den eneste veien til Gud går gjennom han selv. Tverimot, han har bare gitt én nøkkel av de mange nøkler som åpner opp til Gudsrealiseringen.

Denne bruken av Jesus og andre kristne symboler sammen med den helt spesifikke fortolkningen av Bibelen gjør at de mange vestlige tilhengere kan føle seg mer hjemme i Sai-organisasjonen og ashram'et i India. Julehøytiden er for eksempel en sto begivenhet for alle de vestlige tilhengerne, hvor de synger sanger som «Sailent Night, Holy Night». La oss her gi et eksempel på hvordan SSB ser på seg selv som en oppfyllelse av bibelske profetier: «Da så jeg himmelen åpen, og se: Der var en hvit hest! Han som red på den, heter «Trofast og Sannferdig»...Han er kledd i en kappe dyppet i blod...» (Ap 19, 11.13) «Johannes (Døperen) sa: Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd.» (Joh 1, 29) «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål. De stod foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper og med palmegrener i hendene.» (Ap 7,9)

SBB's interpretasjon (fritt gjenfortalt): Jeg har samlet en folkehop fra alle verdens raser, stammer, nasjoner og språkgrupper. Her i Prashanti Nilayam («fredens bolig») er alle menn kledd i hvitt. Jeg har en hvit Mercedes og en sølvfarget festdoning. Min kjole er alltid rød-orange, og mitt navn er Sathya («Sannhet») Sai («helgen», eller enn sammenstilling av stavelser for mask. og fem.) Baba («pappa»). Lyden av lammet er ba-ba, og det krushårete, ullne ba-ba er dette krushårete Baba.

Sathya Sai Baba er den andre i rekken av en «Sai Baba-trilogi», der den forrige inkarnasjonen var Shirdi Sai Baba, en guru som prøvde å forene muslimer og hinduer i Nord-India til han døde i 1918. Etter Sathya Sai Baba som visstnok skal leve til han blir 95, kommer den tredje og siste i rekken: Prema Sai Baba. Sathya S.B. har allerede offentligjort et bilde av en hvit mann med langt hår og skjegg, som et middelalderlig Jesusportrett. Når Prema S.B. åpenbarer seg som verdenshersker vil nålevende S.S.B. gjennom sine disipler og sin organisasjon allerede ha etablert fred og harmoni på jorden.

I hinduisk religion inkorporerer han alle nålevende tradisjoner ved å erklære seg som den tiende avatar av guden Vishnu, etter populære avatarer som Rama, Krishna og Buddha. denne siste avataen blir kalt Kalki-Avatar og skal ifølge legendene gjøre slutt på Kali-Yuga ved å gjenetablere fred og harmoni på jorden. I vedisk evolutionsteori operer man med sykluser bestående af 4 tidsaldre, yuga, fra den gyldne tidsalder, varende 1728 000 år, til Kali-Yuga, som varer 432 000 år, og hvor alt blir verre og verre og hvor det ender med at vi spiser småbarn o.l. Vi lever altså i sistnevnde, men ifølge vedisk astrologi og historieforståelse har vi fremdeles 427 000 år igjen!

Det samme oppnår han, når han erklærer seg som inkarnasjonen av Shiva og Shakti i union. I følge en legende (produsert og fortalt av SBB) skal Shiva ha profeteret at han ville bli inkarnert i Shirdi S.B., Shiva og Shakti i Sathya S.B, og Shakti alene i Prema S.B.

Skandaler presser på

Det siste året må ha vært et vanskeleg år for SSB og hans store tilhengerskare. To alvorlige hendelser har ristet Prashanti Nilayam i grunnvollane. 29. august i fjor deltok SSB på en innvielsesseremoni for et palass for bryllupsinngåelse i den indiske byen Hyderabad. Til stede var også statsministeren og en rekke andre høytstående politikere. Det statlige indiske fjernsynselskapet foruten noen private videografer hadde fått en sjelden mulighet til å forevige det hele på film. Det skulle vise seg å bli et opptak med skjebnesvangre konsekvenser. Som han pleier å gjøre ved slike anledninger, «produserte» SSB et gullkjede ved å liksom stryke med hånden over usynlige lufstrømmer. Han hadde enda en gang tilsynelatende produsert et mirakel. Men bare tilsynelatende, for da filmfolkene avspillte opptakene etterpå, kunne de tydelig seg at hans personlige assistent på en klønete måte stakk lenken inn i hånden på SSB en stund før «miraklet». SSB lukket så hånden om lenken og åpnet den først for en forbauset forsamlingen noe senere. Da denne skandalen på filmrullene ble oppdaget bestemte fjernsynsledelsen at alle kopier i det statlige fjernsynselskapet straks skulle ødelagges, og selve master-tapen ble forseglet i arkivet for å bli ødelagt senere. Men de private videografene fikk i skjul distribuert sine kopier flittig i Hyderebad. Omsider fikk avisen Deccan Chronicle tak i historien og trykket den med de avslørende bildene på SSB's sekstisyvende fødseldag 23 november i fjor. Det underlige er imidletid at mange andre medier har svart med øredøvende taushet på avsløringen. For eksempel har INDIA TODAY - India's svar på Time Magazine - ikke nevnt historien med ett ord.

Nå i sommer har magasinet derimot viet spalteplass til en enda mer dramatisk og også blodig skandale. 6. juni ble nemlig SSB utsatt for et væpnet attentat som han såvidt unnslapp med livet i behold inne i sitt eget tempel. Det gjorde imidlertid ikke to av hans nærmeste medarbeidere, og da politiet senere stormet det rommet de fire attentatmennene hadde forskanset seg i, skjøt de likså godt ned og drepte alle fire. De fire mennene var kun bevæpnet med kniver. Politiets opptreden var i seg selv skandaløst nok, men det som er inteessant for oss i denne sammenhengen er å se litt nærmere på hvem som stod bak attentatet og hvilke motivasjoner som lå til grunn. Det viste seg nemlig at de fire mennene hadde vært ivrige og pliktoppfyllende tilhengere av SSB i mange år. Den eldste av dem, Suresh Prabhu (42 år), var en mann som ifølge hans kone alltid søkte SSB's velsignelse i alt han foretok seg. Etter at de ble gift har familien Prabush bodd i ashramet i 13 år og deres tre barn studerte alle på ashramets egne skoler. Hver gang Suresh kom tilbake fra sine turer på sjøen, ventet han alltid trofast på SSB's tillatelse til å vende tilbake til skipet. Det var som hans kone uttrykkte det: «Hvorfor skulle mannen min ville drepe sin egen gud?» Den skjebnesvangre kvelden ble han bedt av broren Vijay om å gjøre sikkerhetstjeneste i tempelet. Denne broren Vijay var sjef for sikkerhetstjenesten og er nå ettersøkt i hele India som hovedmistenkt etter at han ble sporløst borte etter attentatet.

Enda merkeligere er det at E. K. Suresh (32), som hadde vært tilhengerer av SSB i 15 år, skulle være blant attentatmennene. De siste månedene hadde den arbeidsledige Suresh hver natt overnattet i tempelet sammen med andre frivillige for å passe på SSB. Den 6. juni tok han sin madrass med som vanlig for å vokte SSB i tempelet. Moren sier: «Suresh var slik en trofast tilhenger. Han hadde avslått flere ekteskaps- og jobbtilbud fordi Swami fortalte at han skulle ta seg av ham.» Han var ganske frittalende om forholdene i ashramet, og var derfor på kanten med ledelsen. De to andre attentatmennene, N. Jagannath (29) og K. Sairam (22) hadde begge vært tilhengere av SSB fra sine barnsben av. En ytterligere komplikasjon i etterforskningen er funnet av 500 gram cyanid og tre eksplosiver inne i tempelet. Mange heller til teorien om at attentatet var del av en større konspirasjon, som endatil kan gå utover rivaliseringen mellom to grupper tilhengere inne i selve ashramet. Noen hevder at utenlandske interesser kan ha planlagt et angrep for å fjerne India's fremste gudemann og ødelegge den gigantiske institusjonen han har blitt lede for. Giften kunne da bli brukt til å forgifte drikkevannet, og eksplosivene kunne ha sprengt store deler av Prashanti Nilayam («Fredens Bolig») i luften.

Ifølge INDIA TODAY av 30. juni og 15. juli har livet i ashramet allerede vendt tilbake til det tilsynelatende normale. De mange hundre tilhengere som bor der permanent møter som vanlig opp til den daglige darshan hvor SSB blir møtt med den samme tilbedende sangen som alltid: «Sai Baba, Sai Ram». Men den strenge og stille fasaden slår mange sprekker: SSB har enda ikke uttalt et eneste ord om hendelsen, og i ashramet er alle tause i frykt og mistenksomhet. Kritikere peker på at et menneske som påstår å være inkarnasjonen av Gud, burde kunne ha forutsett angrepet som kostet hans private sjåfør og kokk livet. SSB ble reddet av en innbruddsalarm som bare burde være nødvendig for vanlige dødelige, og han har tydeligvis noe å frykte, blir det sagt. Men med bakgrunn i den historiske utviklingen for andre guruer som har blitt utsatt for lignende skandaler, er det lite sannsynlig at SSB's posisjon som den mest innflytelsesrike hindu-guru verden idag kjenner, vil bli rokket ved. Når stormen har lagt seg, vil SSB trolig være minst like populær som det han har vært fram til i dag.

Kilder:

INDIA TODAY, 30. juni & 15. juli
Humanist, nr. 3 - 1993
The Modern Rationalist, januar 1993
Sathya Sai Speaks, vol. I-XI
Sathya Sai Baba: On Christ and Christanity
Words of Jesus and Sai Baba
James A. Beckford (ed.): New Religious Movements and Rapid Social Change
Lis Andersen: Min rejse til Sai Baba
John S. Hislop: My Baba and I


Dag Tjemsland © 1995-2001
Audio-Video Writings Travels Past Present Contact TOC