Dag Tjemsland web site

TOC

 

Writings

Thomas Merton (1915-1968):
Utdrag frå Asian Journal

Innledning og oversettelse av Dag Tjemsland

Livsløpet til den amerikanske munken Thomas Merton kan deles inn i tre faser: Den sekulære, den monastiske, og den offentlige. Den første fasen starta med at han vart fødd i Frankrike av ei amerikansk mor med far frå New Zealand. Etter hans første leveår flykta familien frå første verdenskrigen i Europa til New York City. Foreldrene med sine kunsterlige og pasifistiske trekk kom til å prega Merton senere i livet. Dessuten bidrog trolig tapet hans av mora som lite barn, av faren som sekstenåring og av en yngre bror i andre verdenskrigen, til å forme hans inntrykk av det tragiske element i menneskelig liv, og kanskje også til hans avgjørelse om å vie livet sitt som munk som tjueseksåring. Før det hadde han fått si verdslige utdanning både i USA, Bermuda, Frankrike og England, med universitetsstudium i litteratur på universitetet i Cambridge og Columbia i New York. I 1938 konverterte han til romersk-katolisisme, og tre år senere gjekk han inn i trappistordenen i Gethsemani i Kentucky. (Trappist-ordenen er en gren av cistercienserordenen, grunnlagt av Armand-Jean de Ranché i 1664 og utskilt som en selvstendig, kontemplativ orden i 1894. I dag har den flere munker og nonner enn sin moderorden.) Den er den strengeste munkeorden i den katolske kirke, og legger vekt på absolutt stillhet, vegetarisk diett, og mange timers daglig bønn som starter kl. 2 om morgenen. Formålet med dette er å utvikle et kontemplativt liv, og de som kjente Merton godt vil hevde at denne livsstilen utviklet trekk som hos en mystiker med han. De tre siste åra levde han også heilt tilbaketrukket.

Hans monastiske liv går parallelt med den tredje livsfasen som var fylt av skriving (over 60 bøker), sosialt engasjement og studier av asiatisk spiritualitet. Han protesterte iherdig mot den amerikanske krigføring i Vietnam, kjernevåpen-kappløpet, manglende respekt for de svarte sine retter, og de destruktive fylgjene teknologiseringen har for menneske og natur. Dette var ikke vanlig aktiviteter hos en munk, og han falt i unåde hos mange av sine kirkelige overordna og monastiske brødre. De siste åra han levde utvikla Merton interessen for hinduistisk og buddhistisk filosofi og åndelig visdom, og da særlig Zen-buddhisme med si vekt på erfaring i staden for dogmer. Særlig viktig var korrespodansen med Zen-mesteren D. T. Suzuki og møtet med han i 1964, hvorpå Suzuki uttalte at Merton var den av de vestlige han kjente som forstod Zen best. Han søkte i dette tilknytningspunkt mellom disse østlige religionsformene og sin eigen vestlige, katolske kristendom, særlig i det monastiske idealet. Det var på sin store Asia-ferd han møtte sin tragiske død ved elektrosjokk på et hotell i Bangkok. Selvbiografien «Seven Storey Mountain» gir en dyp innsikt i et hengive liv preget av søking fra virrande aktivisme til stille kontemplasjon, fra sjølv-tilfedshet til sjølv-disiplin.

Det er på denne siste reisa han møter Dalai Lama i hans eksil-residens i Dharamsala.

Mandag 4. november

Jeg ble innvilget audiens med Dalai Lama i dag morges i hans nye bolig. Det var en klar, solrik dag--blå himmel med krystallklare fjell. Tenzin Geshe sendte en jeep ned. Vi kjørte opp den lange veien rundt gjennom militærforlegningen og forbi den forlatte anglikanske kirken St. John in the Wilderness. Alt i McLeod Ganj har en beundringsverdig beliggenhet, høyt over dalen med snødekte fjell i bakgrunnen, alle furutrærne med de ville apene, og en overveldende utsikt over sletten i sør. Våre pass ble inspisert av en indisk tjenestemann ved porten til Dalai Lama's sted. Flere munker stod rundt omkring--slik som munker står over alt--kanskje de ventet på å gå et sted. En kort ventetid i en salong, flunkende nytt med et livlig. lyst tibetansk teppe, bokhyller fylt opp med Kangyur og Tangyur skrifter gitt til Dalai Lama av Suzuki.

Dalai Lama er som person svært imponerende. Han er sterk og oppmerksom, større enn jeg forventet (av en eller annen grunn trodde jeg han ville være mindre). En godt stødig, energisk, generøs og varm person, svært godt egnet til å takle enorme vanskeligheter--ingen av dem nevnte han direkte. Ikke et ord om politikk ble sagt. Hele samtalen dreide seg om religion og filosofi og særlig ulike former for meditasjon. Han sa han var glad for å seg meg, hadde hørt mye om meg. Jeg snakket for det meste om mitt eget anliggende, min interesse for tibetansk mystikk. Noe av det han svarte var konfidensielt og ærlig. Rent generelt rådet han meg til å få en god basis i Madhyamika filosofi (Nagarjuna og andre autentiske indiske kilder) og konsultere kvalifiserte tibetanske lærde for å forene studier og praksis. Dzogchen var bra, sa han, forutsatt at man var tilstrekkelig grunnfestet i metafysikk--eller også Madhyamika, som går lenger enn metafysikk. Man får inntrykket av at han er svært følsom overfor mangelfulle og feilaktige, vestlige forestillinger om tibetansk mystikk og særlig overfor folkelige myter. Han selv tilbød å gi meg en ny audiens i overmorgen og sa han hadde noen spørsmål han ønsket å stille meg.

Dalai Lama er også følsom overfor andre buddhisters syn på tibetansk buddhisme, og særlig noen Theravada buddhister som anklager tibetansk buddhisme for å være korrumpert av ikke-buddhistiske elementer.

Onsdag 6. november

Vi kjørte opp tidligere, klokken 8 30, på lys, klar morgen. Mer mennesker og flere lastebiler på veien, militære lastebiler brølende rundt hushjørnene, luntende bøfler, studenter på vei til skolen, og Jubilee Bus Company's sølv-drager. Ved inngangen til Dalai Lama's residens var der noen pilegrimer, kanskje sadhakas, med ringblomster i håret eller i hattene deres.

Mesteparten av audiensen dreidde seg om en diskusjon om epistemologi, deretter om samadhi. Med andre ordet, «sinnet». Mye av det var fra begynnelsen av ganske vitenskapelig, fra starten av om sunyata og den empiriske eksistens til ting vi kjenner--den praktiske empiriske eksistens til ting bunner i sunyata--på en måte forsterket heller enn svekket. Jeg forsøkte å bringe inn noe om sila, frihet, nåde, gave, men Tenzin Geshe hadde noe problemer med å oversette hva jeg mente. Deretter diskuterte vi ulike teorier om kunnskap, tibetanske og veslige-thomistiske. Tibetanerne har en kontrovers mellom seg om man for å kunne vite noe må kjenne ordet for det såvel som å forstå begrepet.

Vi vendte tilbake til spørsmålet om meditasjon og samadhi. Jeg sa det var viktig for munker i verden å være levende eksempler på den frihet og bevissthetstransformasjon som meditasjon kan gi. Dalai Lama snakket så om samadhi som kontrollert konsentrasjon. han demonstrerte sittestillingen for meditasjon som han sa var vesentlig. I den tibetansk meditasjonsstillingen er høyre hånd (metode) over venstre hånd (visdom). I Zen er det omvendt. Så fortsatte vi med å «konsentrere på sinnet». Andre objekt for meditasjonen kan være en ting, et bilde, et navn. Men hvordan konsentrerer man på sinnet selv? Man har inndelingen i: Jeg'et som konsentrerer...sinnet som objekt for konsentrasjon...observere konsentrasjonen...alle tre ett sinn. Han la særlig mye vekt på, tror jeg, sinnet som «det som konsentreres på».

Det var en svært livlig konversasjon og jeg tror vi alle likte det. Han så ihvertfall ut til det. Jeg liker grundigheten i Dalai Lama sine synspunkter. Han er en svært logisk tenker og beveger seg fra trinn til trinn. Hans tanker om det indre liv er bygd på svært solid fundament og på ekte oppmerksomhet på praktiske problem. Han insisterer på fraskillelse, på et «uverdslig liv», og ser det likevel som en måte å få full forståelse for, og deltakelse i, problemene i livet og i verden. Men forsakelse og fraskillelse må komme først. Tydeligvis savner han det fulle monastiske livet og ønsker han hadde hatt mer tid til å meditere og studere selv. Mot slutten inviterte han oss tilbake igjen på fredag for å snakke om vestlig klosterliv. «Og tenk i mellomtiden mer på sinnet», sa han da vi forlot han.

Fredag 8. november

Mitt tredje intervju med Dalai Lama var på mange måter det beste. Han stillte mange spørsmål om vestlig klosterliv, særlig løftene, stillhets-regimet, det asketiske livet o.s.v. Men han var mest opptatt av:

1) Hadde «løftene» noen forbindelse til en åndelig overlevering eller innvielse?

2) Ved avlagte løfter, fortsetter munken å utvikle seg langs en åndelig vei, mot en eventuell opplysning, og hva var i såfall gradene i den utviklingen? Og sett nå at en munk skulle ha dødd uten å ha oppnådd full opplysning? Hva slags asketiske metoder ble benyttet for å rense det begjærlige sinn? Han var heller interessert i det «mystiske liv» enn ytre overholdelse av regler og løfter. Og så noen tilfeldige spørsmål: Hva er motivene for at munkene ikke spiser kjøtt? Drikker de alkoholholdige drikkevarer? Ser de på filmer? O.s.v.

Jeg stillte han spørsmålet om marxisme og klosterliv, som er temaet for mitt Bangkok-foredrag. Han sa at fra et bestemt synspunkt var det umulig for munker og kommunister å finne ut av det med hverandre, men kanskje ville det ikke være helt umulig hvis marxisme bare betydde etableringen av den rettferdige økonomiske og sosiale struktur. Det var kanskje også noe sant i Marx sin kritikk av religion i lyset av den kjensgjerning at religiøse ledere så gjennomført har gått hånd-i-hanske med verdslig makt. Likevel, på den annen side, militant ateisme forsøker faktisk å undertrykke alle former for religion, god som dårlig.

Til slutt kom vi inn på en ganske teknisk diskusjon om sinn, enten som bevissthet, prajna eller dhyana, og forholdet mellom prajna og sunyata. På et abstrakt plan kan prajna og sunyata sammenholdes fra et dialektisk synspunkt, men ikke når prajna er sett på som en oppnåelse. Den største feilen er å bli bundet til sunyata som om det var et objekt, en «absolutt sannhet».

Det var en varm og hjertelig diskusjon og på slutten følte jeg at vi hadde blitt gode venner og var på en måte ganske nær hverandre. Jeg kjenner stor respekt og begeistring for han som person og tror også at der er et ekte åndelig bånd mellom oss. Han bemerket at jeg var en «katolsk Geshe», som Harold sa var den høyeste oppnåelige ros fra en Gelugpa, jevngod med en æresdoktor-tittel!

Litteratur:

Encyclopedia of Religion, red. Mircea Eliade
The Asian Journal of Thomas Merton (London 1974)
Kunnskapsforlagets religionsleksikon--Religion og religiøsitet i vårr tid, av Per Kværne og Kari Vogt (Oslo 1992)


Dag Tjemsland © 1995-2001
Audio-Video Writings Travels Past Present Contact TOC